Innholdsfortegnelse:
Direkte skatter er de som betales direkte til innsamlingsbyrået, for eksempel IRS eller en statlig skattemyndighet. De adskiller seg fra indirekte skatter fordi det ikke er en tredjepart som overfører avgiften (som det er tilfellet for eksempel i salgsskatt). Det gjør dem enklere enn indirekte skatter, siden færre enheter er involvert, og skattemyndighetene reiser til færre poeng før de når målet. Direkte beskatning gir konkrete fordeler, men også noen ulemper.
åpenhet
Direkte skatter er gjennomsiktige skatter, noe som betyr at den som betaler skatten, vet nøyaktig hvor mye som er tatt og hvilket spesifikt byrå det går. Dette gjør skattemyndighetene mer ansvarlig overfor de personer som det skattlegger, siden skattebetaleren ikke trenger å følge en sti gjennom noen tredjepart. I tillegg tillater det at skattebetaleren retter seg mot uoverensstemmelser lettere, siden han kan få øye på dem via sine egne poster og peke dem ut til oppsamlingsbyrået.
progressiv
Direkte skatt pleier å være mer progressiv, ved at beløpene skaleres for å gjenspeile en persons inntekt. Noen som jobber på fattigdomsnivå, betaler for eksempel en mindre prosentandel av sin inntekt i skatt enn en millionær. Indirekte skatter som salgsavgifter belaster alle samme beløp, noe som spiser en større andel av en fattig persons inntekt enn en rik persons inntekt. Dette gjelder spesielt når det gjelder nødvendigheter som dagligvarer eller bensin, som alle trenger å fungere i samfunnet.
Kostnader
En fremtredende ulempe med direkte skatt er at de koster mer å administrere enn indirekte skatter. Med en indirekte skatt trenger regjeringen bare å belaste tredjepart, for eksempel en virksomhet når det gjelder salgsskatt. En direkte inntektsskatt betyr derimot ofte å lade en hel befolkning, i stedet for bare en prosentandel av dem. Det betyr at flere mann timer kreves for å samle inn skatt, mer papirarbeid for å holde rede på det og mer plass (både datamaskin og praktisk) for å huse det.
disincentive
Direkte skatt har også en tendens til å fraråde skattebetalere fra å spare og investere. Når skatter betales direkte, har forbrukeren ingen grunn til ikke å bruke resten av pengene til kjøp. Indirekte skatter kan derimot være knyttet til forbruksvarer, og den høyere prisen kan oppfordre forbrukerne til å utsette kjøpet og spare penger. Regjeringene kan bruke dette til å oppmuntre sine borgere til å vedta bestemte praksiser, og i prosessen bidra til å holde landets økonomi frisk.