Innholdsfortegnelse:
Både CAPM og DDM er metoder for å analysere porteføljer av verdipapirer. Spesielt er de vant til å estimere verdien av verdipapirer ved vurdering av en pris. De begge er imidlertid forskjellige med hensyn til bruk. CAPM er i hovedsak fokusert på å evaluere en hel portefølje ved å vurdere risiko og avkastning, mens DDM fokuserer kun på verdsettelse av utbytteproducerende obligasjoner.
CAPM
CAPM, som står for kapitalpremie-modellen, deler en investorportefølje i to grupper. Den første gruppen består av en enkelt, risikofri eiendel, og den andre gruppen består av en portefølje av alle risikofylte eiendeler. Sistnevnte kalles tangentporteføljen. Det antas også at alle investorer har samme tangentportefølje. Graden av risiko for hver eiendel i tangentporteføljen er tilsvarende medvariabiliteten i markedsporteføljen. Når disse to gruppene av eiendeler er kombinert, blir grenseporteføljen opprettet. Videre er det to typer risikoer: systematisk risiko, som ikke kan diversifiseres vekk, og ikke-systematisk risiko, som kan diversifiseres ved å holde grenseporteføljen. Dette er den viktigste fordelen ved CAPM: Den ser bare systematisk risiko, dvs. risikoen som bare er knyttet til det aktuelle markedet.
Ulemper med CAPM
CAPM medfører flere ulemper. En av disse er å tildele verdier til avkastningen til den risikofrie eiendelen, tangentporteføljenes avkastning samt risikopremier. Den risikofri aktiva er ofte i form av statsobligasjoner, regninger eller notater, som ofte antas å være svært lavtliggende i risikoen. Utbyttet av disse verdipapirene endres hele tiden etter hvert som de kommer nærmere moden. Videre kan avkastningen på risikofylte eiendeler, som for eksempel aksjer, være negativ dersom fallende aksjekurser oppveier utbytteutbyttet. Risikopremier varierer også med tiden. Den dynamiske naturen på markedet har dermed en ulempe på den statiske naturen til CAPM.
DDM
DDM står for utbyttemodellen. Det er langt mindre komplekst enn CAPM, da det bare er fokusert på aksjer i stedet for en hel investeringsportefølje. Spesielt er det bare fokusert på aksjer som betaler utbytte, som har en tendens til å stamme fra stabile og lønnsomme selskaper som blåspåner. Den bruker definisjonen av børsverdi til å være det nåværende utbytte per aksje, delt med diskonteringsrenten minus utbytteveksten. Det bruker derfor både investoroppfattelser og markedsdata for å bestemme verdien av aksjene. DDM-modellen gir dermed muligheten til å faktorere investorens forventninger mens du bruker et svært forenklet utvalg av innganger og variabler.
Ulemper med DDM
DDM-modellen har flere ulemper. Den største ulempen er at aksjeverdier kan være svært følsomme de små endringene i innganger. En liten endring av investorens diskonteringsrente kan i stor grad påvirke verdien av en sikkerhet. Videre kan investorer overta modellen som et verdsettelsesverktøy når det fortsatt er teknisk estimator i sin puristiske forstand.