Innholdsfortegnelse:
US Federal Reserve har som mål å innføre en pengepolitikk som fremmer maksimal sysselsetting, stabiliserer prisene og gir moderate rentenivåer.
Det primære instrumentet for å nå disse målene er Feds kontroll av pengemengden. I en overopphetet økonomi, der faren for inflasjon eksisterer, kan Fed begrense tilførselen av penger. Dette øker renten og bremser økonomien ved å gjøre det dyrere for bedrifter å låne penger for ekspansjon, og for enkeltpersoner å kjøpe på kreditt. I en kontraherende økonomi, hvor faren for en lavkonjunktur eksisterer, forfaller Fed motsatt kurs. Av øker pengemengden, det senker renten, noe som gjør det lettere for bedrifter og forbrukere å låne. Dette tilskynder igjen økt økonomisk aktivitet.
Teori vs Praksis
Det er avtalt av mange vanlige økonomer at pengepolitikken, som et IMFs stillingspapir setter det, er "et meningsfylt politisk verktøy for å oppnå både inflasjons- og vekstmål." Effektiviteten av pengepolitikken i praksis blir imidlertid stilt spørsmålstegn ved mange økonomer, hvorav noen tviler selv den underliggende teorien. Denne tvisten er vanligvis en mellom økonomiske konservative og økonomiske liberaler.
Liberale økonomer som Paul Krugman finner ofte Feds gjennomføring av pengepolitikken tydelig og utilstrekkelig. Denne ulempen med effektiviteten av pengepolitikken i praksis er relativt utbredt, et poeng understreket av innflytelsesrike Berkeley-økonomene Christina og David Romer i en omfattende dokumentert historie om Fed-pengepolitiske feil, "Den mest farlige ideen i Federal Reserve History: Monetary Policy Doesn ' t Matter."
Noen konservative økonomer avviser likevel Feds suksess i å regulere økonomien gjennom pengepolitikken av forskjellige grunner. En kort Wall Street Journal-artikkel om de siste forsøkene på amerikanske og europeiske sentralbanker å forsøke å gjenopplive, stabiliserer økonomiene etter tilbakeslag er at "pengepolitikken bare ikke er veldig effektiv."
En tvist uten oppløsning
Det er ingen magisterlig oppfatning av denne tvisten som gir en viss konklusjon om at pengepolitikken er effektiv eller ineffektiv, fordi enhver feil kan tolkes som konsekvensen av en utilstrekkelig robust pengepolitikk på den ene side eller som konsekvens av selve implementeringen av den politikken på den andre.
En artikkel publisert av det konservative Cato-instituttet, for eksempel, sammenligner den relativt raske utvinningen av økonomien fra lavkonjunkturen i 1981-82 med den langsommere utvinningen fra lavkonjunkturen i 2008-09, og konkluderer med at forskjellen var at i den tidligere resesjonen Fed la økonomien komme seg naturlig, mens Fed i den senere nedgangen fulgte en aggressivt imøtekommende politikk som til slutt svekket og bremset utvinningen.
Romernes rapport ser derimot på den store depresjonen som begynte i 1929 og varte til 1941, og citerte mange eksempler på Fed's manglende inngrep som den primære årsaken til depresjonens lengde og dybde.
Virkeligheten er at for å kunne vite uten tvil om pengepolitikken virkelig er effektiv, må du oppleve samme resesjonstid i historien to ganger, en gang med Fed-pengepolitikkintervensjon og en gang uten. Det er selvfølgelig ikke et tilgjengelig alternativ.